Man skal verdsette at det fortsatt blir laget filmer som tar sjanser, og gambler med form og innhold. Svarte komedier er en slik filmform som kan være forfriskende på sitt beste, men som alltid står i fare for å bomme i sine forsøk. Very Bad Things er et kroneksempel på det sistnevnte.Med gode produksjonsmidler er det verdens enkleste sak å lage en god innledning på en film.Og her er Very Bad Things godt i gang med tilfredsstillende etableringer av sine karakterer, og fin oppbygning mot hva som skal vise seg å bli det narrative såvel som det formmessige vendepunktet. 

Men det man skal være klar over dersom man lager en svart komedie, er at ved å fjerne realismen fra den narrative logikken, fjerner man også all form for spenning. Hvis man da fortsetter å vektlegge beholdningen av nettopp spenning, så er man for alvor ute og kjøre.Very Bad Things tråkker feil på dette punktet.Det som bør erstatte spenningen i slike tilfeller er overraskelser. Very Bad Things har, isolert sett, et knippe slike. Men sett is ammenhengen fremstår de kun som kopier av tidligere hendelser, og dermed kun en forverring av den samme situasjonen.

Det hele fremstår som statisk.Når den er poengtert og velformulert, er Very Bad Things god. Men dessverre er dette etter hvert en sjeldenhet. Den siste halvtimen legger filmskaperne ned blod, svette og tårer for å finne en løsning på hva de har satt i gang, uten å komme opp med annet enn et økt antall tvister i plotet.Og innen vi blir presentert for den morende sluttscenen, har vi for lengst gått lei av filmens påstand om at enhver forferdelig tilværelse kan bli ytterligere forverret.
 
Copyright © 20.1.2000 Fredrik Gunerius Fevang